Artikkel:
Min gode samvittighet

Hjemmelaget syltetøy. Hjemmebakt brød, helst bakt i steinovn. Kjeks, kaker og smågodt fra lokalbakeriet. Gårdsprodusert leverpostei og lammerull. Kortreist mat av fisk, lam, elg, hjort, svin, bær og frukt. Mmm. Deilig. Kanskje først og fremst til de gode anledninger. Krydret med velfylt lommebok, cider frå Hardanger og god samvittighet.

Min datter i Flekke i Fjaler har sammen med sin mann satt i stand en gammel steinovn, og her bakes det brød til salg i helgene og til gjester og anledninger. Like i nabolaget ligger en lokalprodusent av småkaker, ruller, posteier og pålegg av ulike kjøttråstoffer, oster, fiskemat osv. Jeg nyter hver bit. Ingen skal få ta fra meg verken smaken eller den gode samvittigheten! For god samvittighet smaker godt. Endelig en mulighet til å spise hjemmelaget eller lokal mat! I tillegg støtter jeg lokale initiativ og får enda bedre samvittighet.

De nødvendige tilsetningsstoffene
De fleste som sverger til slik mat er overbevist om at dette kun er naturens rene varer. Men en nærmere titt på alt dette hjemmelagede, lokalproduserte og kortreiste gir oss nye erkjennelser. Så var det altså ikke "rent" likevel. For her brukes det bakepulver, hjortetakksalt (hornsalt) og vaniljesukker i kakene. Her brukes Jam, Serto, frysetøy og pektin i syltetøy. Her er gelatin og konserveringsmidler i kjøttvarene og hevemidler i brødene. Alt sammen tilsetningsstoffer eller blandinger av tilsetningsstoffer.

Og slik må det være. Mange produkter lar seg ikke lage uten slike hjelpemidler. Både mormor og oldemor og generasjonene før det brukte dem. Bakterier og andre mikroorganismer i kjøtt- eller fiskevarer kan etter få dager lage farlige gifter dersom de får gå fritt. Noen hjelpemidler tar seg av disse organismene. Andre gir produktene egenskaper som struktur, smak eller farge, eller beskytter mot harskning. De fleste matvarer som er bearbeidet og tilrettelagt for distribusjon via handelsledd må benytte godkjente hjelpemidler. Det kan være høyrisiko å ikke benytte noen av dem.

Hva er egentlig E-nummer?
Tidlig på 1900-tallet, da matvareindustrien var i begynnende utviklingsfase, ble det brukt et betydelig antall kjemiske stoffer til maten. Hensikten var i hovedsak holdbarhet og utseende. Blant annet ble det benyttet noen vakre farger som senere viste seg å være farlige.

Omkring 1950 ble det satt i gang et forskningsprogram i Europa for å undersøke tryggheten av tilsetningsstoffene, og hundrevis av stoffer ble forbudt. Det ble utarbeidet en "positivliste", og kun de som fikk plass på denne listen ble tillatt å bruke i mat. De som overlevde utrenskningen fikk et europeisk godkjenningsnummer med E foran (E = Europa). "E" betyr altså godkjent for bruk i mat. Disse ble vurdert helsemessig trygge basert på den tids kjente kunnskap. Men forskningen går videre, og ny kunnskap gjør at listen er til stadig revidering; stoffer blir tatt ut og nye kommer til.

Mange av stoffene er hentet fra naturen, mens andre er kunstig framstilt. Noen kan brukes fritt (ingen mengdebegrensning), mens andre har strengt regulerte grenseverdier. Kanskje er det også interessant å vite at i økologiske matvarer er det tillatt å bruke over 50 forskjellige hjelpemidler som har sine E-nummer.

Antitilsetningsstofforganisasjonene
Et raskt internett-søk viser at det sikkert er like mange antitilsetningsstofforganisasjoner som det er tilsetningsstoffer. De ser det som sin oppgave å samle og distribuere informasjon, men det er dessverre ikke alltid at informasjonen de leverer er vitenskapelig etterprøvd. Basert på usikkerhet og tvil fremsettes det påstander og konklusjoner som skaper frykt og påvirker folkemeningen. Denne følelsesmessige holdningen til stoffene må tas på alvor, og enkelte ganger vil det være riktig å innrette seg etter slike synspunkter. Et nylig eksempel er at TORO fjerner glutamat (E621) fra produktene, selv om all dokumentert forskning sier at det er trygt. Et annet eksempel er at TORO for mange år siden vedtok å ikke benytte en spesiell gruppe fargestoffer (Azofargestoffer) fordi det var usikkerhet om deres helseeffekt.

Tilsetningsstoffer brukt i TORO er helsemessig trygge.
Stoffene som har fått E-nummer har vært testet ut gjennom medisinske forsøk og vurdert av uavhengige ekspertkomiteer i verdens helseorganisasjon (WHO), i EU og av nasjonale myndigheter. Kriteriene for godkjenning er svært strenge, men det erkjennes samtidig at noen få stoffer kan gi noen få enkeltpersoner ubehagelige symptomer, ofte ved høyt konsum over lang tid. Disse stoffene er under spesiell overvåking. Forskningen nå er også opptatt av om det kan forekomme kombinasjonseffekter, der flere tilsetningsstoffer i et samspill kan være uheldige. TORO holder seg tett oppdatert på denne forskningen og unngår konsekvent å bruke tilsetningsstoffer som offentlig finansiert forskning stiller spørsmål ved.

TORO – med god samvittighet
Fra tid til annen ser man i kulørt ukepresse og blant matdebattanter at mange ikke ønsker å bruke "industrimat" for ofte, i alle fall ikke gi barna for mye. Ett av argumentene (uten at dette nødvendigvis undersøkes eller spesifiseres nærmere) er at det er så mange tilsetningsstoffer der. Men kanskje motforestillingene like mye berører et underliggende ønske om å ha god tid til å lage mat fra ferske råvarer sammen med familien, og dermed blir industriprodusert mat et spørsmål som berører samvittigheten.

Vi trenger ikke å henvende oss til småskalaprodusenter og frittgående høner for å kjenne oss trygge. Norsk matvareindustri – også TORO – er underlagt de samme strenge forskriftene som de lokale bygdeprodusentene, til dels strengere. Vi skal kjenne oss trygge – og ha god samvittighet – også når vi velger TORO.

Ragnar Berger, direktør for Matsikkerhet i Rieber .